Sunniva får øye på den vesle gråkledde om morgenen, når dammen er dekket av rimstjerner. Småfolket har begynt å vokte på henne, og vente på det som er deres. Sulten og utmattet åpner hun grinda for sauene, uten tanke på varg eller bjørn. Det er ikke mer for dem å ete på vollen. Samtidig er en jeger på vei oppover liene, og på underlig vis spinnes Sunnivas lagnad sammen med hans. "Guds fred, sa veidemannen lavt, for ikke å skremme kvinnen ved bordet. Han skulle til å legge en neve på den smale akselen hennes, men noe holdt ham tilbake. Kanskje var det synet av den magre hånden som lå lik en fugleklo rundt en flatbrødbit - eller musa som frekt vimset rundt bordet på jakt etter noe å ete. Jegeren løftet hårfloken varsomt bort fra ansiktet hennes. Så ble han stående og strirre, mens munnen hans åpnet seg i vantro."