Tanja dukket unna da hun så ham løfte hånden. Manøveren gjorde at han traff skulderen i stedet for ansiktet hennes. Men denne gangen lot hun ikke slaget hans skremme seg. Hun rettet seg opp igjen og møtte blikket hans med fast ro. - Bare slå, Johannes, sa hun med dirrende stemme. - Bare fortsett å slå dersom det er slik du må hevde deg. Det er ikke mange som ser opp til en mann som slår en kvinne. Det er mer synd på deg enn på meg. Kanskje er det du, og ikke Jens, som trenger hjelp og støtte... Ordene hennes traff, men de hadde ikke den virkningen hun hadde håpet. Hun hadde villet se ham krympe seg. Skamme seg og innse hvor liten og ynkelig han egentlig var med sin mishandling av henne. Hun oppnådde det motsatte.