Tilla grøsset der hun sto på stien og lot blikket gli over omgivelsene. I hånden knuget hun en bit fra et babyteppe. Teppet som tilhørte lille Johannes. Inge Martinsen betraktet henne på avstand. Han forsto instinktivt at hun ville være alene. I over et døgn hadde de gjennomsøkt området, snudd hver en stein, lett bak hver en busk, men det fantes ikke spor etter den lille gutten. Uteliggeren som hadde hatt Camillas bag, var fremdeles på frifot, og alle tilgjengelige ressurser var på leting. Det var Tilla selv som hadde kontaktet Martinsen, og nå håpet han inderlig at hun kunne være til hjelp. Selv hadde han liten tro på at de ville finne gutten i live, men i det mørke blikket hennes var det håp. - Johannes, hvor er du? hvisket hun og lyttet til sin indre stemme. Et kort øyeblikk så hun et lite rødmalt hus, og på trappen foran huset lå en brannet katt. Et gisp unnslapp henne, og med raske skritt gikk hun videre. Det hastet med å finne ham! Bare de ikke kom for sent ...