Utmattet av sult og sykdom blir Karoline tatt hånd om av Aksel og moren hans, Lina. Moren er døv, men Karoline lærer snart å forstå de merkelige tegnene hennes. Karoline er bekymret for småsøsknene sine, særlig Gunnhild, som ikke har det bra hos bonden på Heimly. Men Aksel er en trøst. Han hjelper henne, steller sårene hennes og har ikke øye for andre. "Sola sto mye lavere på himmelen, da de huiende og leende omsider befant seg i en liten vik med snøhvit sand og langgrunn sjø. Aksel lot som om han falt over ende, men passet på å falle slik at Karoline landet oppå ham. Plutselig var de så altfor tett."