- Du får velge selv, sa Javier hardt da Jenny ikke sa noe. - Du kan få det fjernet og vi glemmer hele greia. Da er det bare deg og meg igjen, som før. Slik det skal være. Eller du kan velge å bli tykk og fæl og uformelig. Da må du ikke regne med meg mer. Da får dere klare dere selv, du og ungen. Jenny svarte ikke. Hun satt helt taus mens hun prøvde å forstå forandringen som var i ferd med å skje med henne. Ikke bare inne i kroppen på grunn av barnet, men i sjelen også. I hjertet og i tankene. Hun følte det som om hun ble voksen, der og da. Korthuset av naive og godtroende dagdrømmer ble til moden virkelighet. Det føltes både sårt og litt skremmende å vite at de andre, de der hjemme i Trondheim, skulle få rett. Martas replikk ringte i ørene hennes: Kom nå bare ikke hjem med en lausunge...