Idet Embjørg tumlet fremover og landet på knærne, dekket en kar til ansiktet på den de hadde båret ut. Det var ikke et barn, så hun, bylten var for stor. «Vi oppdaget henne ikke før veggen var slått ned og lyset fra varmen slapp til. Vi kunne ikke gjøre noe, men hva ville nå hun, en stakkars, hjelpeløs krøpling der oppe?» «Mathilde!» Embjørg kastet seg frem og flerret teppet til side. Den gule, våte kjolen var hennes. Hårkammene hun hadde festet i det mørke håret, lyste som blodrøde arr, og det hjerteformede ansiktet var skittent av sot og røyk.