Sol satt sammenkrøket og oppdaget at hun klemte begge hender mellom knærne. Klumpen i halsen vokste. - Du som er psykolog, sa hun lavt til Snøfrid og svelget hardt, - har du gjort en slik hypnotisk regresjon på noen? For å få folk til å huske noe som …? - Ja. En gang. Det var ingen vei utenom. Jeg vet ikke om jeg vil gjøre det mer. Men tanken vokste i Sol, vokste seg sterk, drevet av angst, og av et slags håp om at angsten kunne fordrives, at alt hun hadde hørt kunne forvandles til normalitet igjen, dersom bare … hun selv husket. Hun hadde vært tre år den gangen, en treåring ser også ting ... Snøfrid vendte hodet og så direkte på henne. - Jeg vet hva du tenker. Og jeg tror du skal tenke lenge på det, lenge og grundig. Jeg vil ikke bringe deg inn i marerittene … ]]>