Sakte, men sikkert, går det opp for Astri a hun savner Lars. Han lover på tro og ære atdet er slutt med rikking og slåssing, og hun bestemmer seg for å flyte tilbake til Storset, til tross for at foreldrene er imot det. Men så får hun høre at Lars har overfalt Trond og banket ham opp. Astri fortivler. Hvordan kan Lars lyve henne rett opp i ansiktet? Og hvorfor har ikke Trond sagt noe? Er det kanskje Trond som er løgneren denne gangen? Jo, noen banket på vinduet hennes. Hun åpnet det og kikket ut. Stemmen hvisket ivrig mot henne. - Astri! Hun så ansiktet som var vendt mot henne, så det brede, guttaktige smilet, og kjente en brå, søt lengsel. - Ka e det? Lars smilte opp mot henne. - Får eg ikkje lov te å gå på utpågong åt kjerringa mi? Hun løp ut og rundt den lange bygningen. Lars møtte henne på halvveien. Han grep henne, trekk henne inntil seg. De var sterke, de armene. Og de hadde ventet lenge.