Tiden begynte å renne ut for Eirin. Hvis hun skulle få Gunnar til å tro at det var hans barn, måtte hun få ham til å elske med seg nå. - Jeg vil ha deg, sa hun ivrig og lot hånden gli nedover magen hans. Hun var nesten like redd for å miste motet som for å bli avvist. - Jeg savner deg. Det er en evighet siden sist ... Vi er gift med hverandre, Gunnar. Det er ikke normalt at to mennesker som er gift ikke ligger med hverandre. Kanskje vi kan få flere barn nå ... Hun snakket fort og febrilsk, som om hun var redd for å miste tråden hvis hun stoppet opp. - Vi elsket ofte før krigen. Vi var så forelsket. Husker du det? Føler du ikke noe for meg nå? Har du ikke lyst på meg lenger, eller ...? - Eirin! Stemmen hans var skarp da han snudde seg mot henne. - Hold opp med det der! La meg være i fred.