Det smeller på Rakkerhaugen, og Emme og de tre nattmannkvinnene blir blåst over ende. Med ett forsvinner grunnen under dem, og de frykter at de skal bli begravet under jord og stein. De er tynnkledde, og det er kaldt. Emme ber en bønn om at de må overleve. «Forsiktig! Det er ikke trygt …» Lenger kom ikke Leopold. I neste øyeblikk oppfattet Emme at noe rullet forbi henne i stor fart. Leopold lå på rygg med hendene strakt ut foran seg. Rystelsen sto skrevet i ansiktet hans. Ava satt og knuget Leopolds jakke i armene som om hun vugget et spedbarn. «Nei!» skrek Emme idet hun skjønte at Christine hadde falt utfor. «Nei, nei, nei!»]]>