- Jeg drar hjem nå, sa Cathrine rolig og møtte dronningens blikk. - Min gjerning her er over - spesielt nå som jeg ikke kan hjelpe Ingegjerd. - Bebreider du meg dette med Ingegjerd, Cathrine? Dronningen så granskende på henne. - Det er ikke min plass å bebreide konger og dronninger når de gjør sine valg, mumlet Cathrine og så i gulvet. - Det har aldri hindret deg tidligere så vidt jeg kan huske, sa dronningen skarpt. - Men Skule er ikke for Ingegjerd. Hun er kongsdatter og kongssøster, og dessuten er aldersforskjellen for stor. Ingegjerd ser klokskapen i det valget som er gjort, og bøyer seg for kongens vilje. Cathrine sukket: - Jeg kommer aldri til å forstå dette maktspillet. Det eneste jeg ser at Ingegjerd er dypt ulykkelig og at jeg ikke kan hjelpe henne. Derfor drar jeg så snart det byr seg skipsleilighet - og jeg tar gutten med meg! - Klokskapen i den avgjørelsen stiller meg tvilende til, svarte dronning Ellisiv. - Du vet ikke hva som venter deg på Island. Kanskje tar du gutten fra asken til ilden? Cathrine møtte dronningens blikk. - Men den avgjørelsen er min - og min alene! Han er min manns sønn og mine barns halvbror, og jeg skal forsvare hans rett med mitt liv. Dronningen bøyde hodet samtykkende. - Da blir det slik, sa hun. - Du vet at jeg aldri har hatt annet enn respekt for avgjørelsene dine. Hvis våre veier må skilles, ville det smerte meg hvis det var med ufred. - Det blir ikke med ufred, sa Cathrine. - Men det blir med sorg for Ingegjerd. Hun hadde fortjent bedre etter det hun har vært gjennom. - Bedre enn en konge? - Å Ellisiv! utbrøt Cathrine. - Kan du ikke se at Ingegjerd allerede hadde funnet sin konge?