– Slipp henne, Sigvart! – Faen heller, ikke legg deg borti hva jeg gjør, svarte mannen som sto og holdt et fast grep om skulderen på Gunnhild. – Jeg så henne først. Bare pigg av, dere, så tar jeg meg av … – Slipp henne! Den unge mannens stemme skalv. Gunnhild selv var for sjokkert til å få frem en lyd, hun bare stirret på det unge ansiktet i det bløte lampelyset mens følelser som lenge hadde vært lagt under lokk nå sprengte seg frem med en nesten smertefull styrke. – Hva i helvete har du med å blande deg i dette? snerret mannen som het Sigvart sint. – Slipp henne, gjentok den unge mannen hardt og ga kameraten sin en hard dytt så han vaklet bakover, bort fra Gunnhild. – Du rører henne ikke! – Hvorfor …? – Fordi hun er moren min!]]>