Arnesen føler seg fanget i et sant mareritt, der han står omringet av de tre kvinnene i hans liv – de tre som absolutt ikke må vite om hverandre ...

Randi føler seg også fanget – av andres forventninger, ikke minst Magnus Grams. Da han kommer på et uventet besøk, har han sterke meninger om det meste, også missekåringen som de fleste jentene gleder seg til.
«Vet du hva, Randi? Det er best du blir med meg hjem til Oslo.»

«Hva?»

«Si til din far at du ikke lenger trives på skolen.»

«Men jeg gjør det!»

«Ja, du trives visst litt for godt her i Lillevik. Og nettopp derfor bør du dra herfra.»

«Men jeg kan jo ikke slutte på husmorskolen!»

«Man trenger da ikke eksamenspapirer for å stryke skjorter.» Den nedlatende tonen gjorde han ikke engang forsøk på å skjule.