Til Vestisen er en beretning som dirrer på hver side, konsekvent i stil, og rystende og kompromissløs på innholdssiden. Ved starten av fangstsesongen legger en selskute fra kai i Tromsø. Om bord er en ung, nyutdannet veterinær på sitt første oppdrag for Fiskeridirektoratet. Hun er alene sammen med en besetning som består av selfangere og jegere. De skal være sammen i isødet utenfor Grønland i seks uker. «Du er ikke redd for å komme ut,» sier stemmen. «Etter all den dritten du har servert rett opp i trynet på oss, kan du ikke være redd for å komme ut.» Den er så rolig, røsten. Verken hever eller senker seg, sånn noe levende ville gjort. Gjør ingenting for å forvisse seg om at han ikke blir overhørt. (Hvem av? Hvem skulle det være?) Det slår henne at dette er første gangen han har sagt noe mens han har stått utenfor lugardøren. Det bekrefter bare det hun har visst hele tiden.