Skulle Bie Veronika ha satt ord på hva som trakk henne mot Gud, som hun var vokst opp med, men som allikevel ikke møtte henne, var det forestillinga om at han så. At han så henne, nå, overalt, alltid, og at framfor Gud kunne hun være sann. Bie Veronika har sommerjobb som kirkegårdsarbeider og surrer hver dag rundt grava til en nylig avdød klassekamerat. Mens andre sørger, lengter hun etter alvor. Og Gud. Hun leiter etter mening overalt, men blir stående i stampe i fortolkningsmyra.  Anmelderne mener: «Denne romanen står som en lovsang for ungdommen: å våge å ta seg selv på det største alvor i selv de minste situasjoner er på mange måter en gave, å se på seg selv med et blikk blottet for ironi som man kanskje ikke vil tillate seg senere. [...] Med denne stilsikre debuten ligger det lovnader om flere spennende utgivelser i fremtiden.»Maren Kleppen, Bok 365 «Romanens følsomhet for de tilforlatelige og konkrete sidene ved et ungt menneskes liv kan minne om det Maria Navarro Skaranger lykkes så godt med i sine bøker. Til troende insisterer hverken på å være alvorlig eller dyp, men oppleves kanskje nettopp derfor likevel som begge deler.»Vilde Sagstad Imeland, Morgenbladet «Til troende er BLA-redaktør og Vårt Land-anmelder Ulla Svalheims første roman, og den er full av fortellerglede og språklig oppfinnsomhet.»Preben Jordal, Vårt Land «I gode, flertydige bilder […] gir Til troende plass for en undring man sjelden ser i norske debutromaner.»Tom Egil Hverven, Klassekampen «Vakkert.»Emil Otto Syvertsen, Fædrelandsvennen «Det er anatema å skrive om kristentro dersom du ikke heter Jon Fosse. Men den som intet våger, intet vinner. Og i sin debutroman vinner Ulla Svalheim.» Andreas Masvie, Minerva «Svalheims debutroman er velkomponert, både lett og vektig på samme tid.»Elise Winterthun, BLA «Debutantens imponerende sans for tempo og dynamikk kommer til syne i hvor og når hun zoomer inn på detaljer – enten disse er fysiske eller psykologiske. [...] Ulla Svalheim debuterer med en smart og liten fortelling om misforhold mellom gudstro og livet som tenåring.»Emilio Sanhueza, Aftenposten]]>