Silvia vokser opp med foreldre og en storebror på Færøyene. På de grønne øyene ligger husradene som perlekjeder langs fjorden, og avstandene mellom stedene er store. Alene og sammen er de fire på reise, men står samtidig fast - i seg selv og med hverandre. Som medlemmer av en Nardus-menighet er deres liv preget av en streng og bokstavtro religiøsitet. Jentene må gå i skjørt og ha langt hår, for ikke å vekke lyst hos mennene. For Silvia betyr det en oppvekst full av paradokser. For farens lyst blir etter hvert påtrengende, og moren lever ikke bare ut sin religiøsitet. På Nardus' sommerleir i Norge kommer i tillegg en mørk statistikk for dagen. Gradvis, og til tross for en mor som motarbeider henne, avdekker Silvia en annen historie under menighetslivet og familieforholdene, blant annet om sin egentlige far. Si at du lyver er en sterk, personlig fortelling om å vokse opp i de voksnes hule hender. Med humor og nærvær fortelles en historie om barn som mangler språk for de voksnes handlinger, og om en ung kvinne som slåss for å få lov til å være den hun egentlig er. Dette er hennes historie, slik hun har opplevd den selv og fått den fortalt. Pressen om Si at du lyver: «... sterk lesning ... på samme tid en privat dokuroman og en autentisk gyser om kristne galninger.» Weekendavisen «... barsk og modig ...» Ekstra Bladet «Stemningene i boken er yndefullt beskrevet, og portrettet av den kvinnen som langsomt trer frem, er på samme tid så humoristisk og så rørende at det engelske uttrykket "laughing through tears" for alvor får et innhold ...» Femina «... et fint sanset og umaniert språk ... Det er i de beskrivende partiene Henriksdóttir briljerer. Her beviser forfatteren sin evne til, med nærmest barnlig uskyldighet, å identifisere seg med sitt fortids jeg, og gjennomleve verden slik den dengang så ut, noe som er rørende lesning.» Jyllands-Posten Om forfatteren: Silvia Henriksdóttir (f. 1978) er oppvokst på Færøyene. Hun bor i dag i Norge, og debuterer som forfatter med Si at du lyver. Den kontroversielle debutromanen har allerede vakt stor oppmerksomhet. Utdrag fra boken: «KRÆSJ! lød det. Hun svingte øksen bak om nakken og ga den alle sine krefter. Hestehalen veivet med slagene. Ett, to, tre - mange slag. Det føk med TV-biter rundt i kjelleren. Det braket. «Jeg vil ikke ha noen avgud i mitt hus,» ropte hun. Jeg sto helt stille. Sa ingenting. Det var merkelig å se mor slik. Rød i ansiktet og med øks. Så la hun den fra seg. «Huff», og endelig kunne TV-en bæres ut i containeren og ville aldri mer være avgud.» Avgud. Jeg trodde at det var statuer. Gylne kongehoder og sånt. Men TV-en var det også. Det hadde Torkild selv sagt. For den tok tid fra Gud. Tid, som man ellers ville brukt til å prise Ham. Etter et stykke tid kom far slepende med en ny avgud. Med fjernkontroll og alt. »