Victor Sommerfelt er ung og vellykket og grunnet hans bakgrunn og sosiale posisjon forventes en fremtid av permanent velvære. Han er intelligent, arrogant og nedlatende, beundret av menn og ønsket av kvinner, men for øvrig mest interessert i å perfeksjonere egne manerer og fremstå som en suveren begavelse i alle livets disipliner. Romanen følger Victor og hans privilegerte krets, og tegner et tydelig bilde av et bestemt miljø og en utstudert overfladisk og verdifattig mentalitet hvor det finnes kun et credo: Aldri vær deg selv og aldri vis hva du føler. Victor er standsmessig oppvokst på beste vestkant i Oslo og er omgitt av venner og familie som alle bærer etternavn med klang av gammel overklasse og tunge norske slekter. Dannelsesnivået er høyt og konversasjonen flyter like selvfølgelig og dekadent om kunst- og litteraturpreferanser, som den gjør om sex, voldtekt og Dry Martini. I en satirisk og humoristisk tradisjon presenteres dette miljøets fortreffelige og kyniske selvbilde gjennom blendende velstand, en kald, ironisk distanse, og en lidenskapelig besettelse om det perfekte. Dette brytes opp av Victor hvor han fraviker sitt credo og tilstår sine følelser. Men hans følelser, som formidles som en eksistensiell smerte, mangler overbevisning. På samme måte som Victor iscenesetter seg selv i det sosiale spillet han er en del av, iscenesetter han sin egen smerte. Men der han behersker sitt miljø uten mangler, behersker han langt dårligere sine følelser, og avgrunnen han ønsker å bekjenne fremstår som overspilt og lite troverdig. Slik blir Victors følelsesliv kun et forsterkende bidrag til den narsissistiske verdistrukturen han er en del av. Norske edelstener gir språk til et miljø og en mentalitet som sjelden har vært å se i norsk litteratur, et miljø som på den ene siden fremstår troverdig og innlevd, og på den andre siden har de hyperbolene og den klassebevisste stiliseringen som gir intensitet og overskudd.