Det jeg nevner uten skam er ikke mitt, tenker Tommy Kristoffersen mens han sitter på Flesland flyplass og venter på et fly til Oslo, der han skal se igjen gymnasklassen sin for første gang på 25 år. Men nå er det nettopp hans eget som må nevnes. Han skal reise seg ved bordet under jubileumsfesten og fortelle om livet sitt, legge fram sin sosiale CV. Og den vil, naturligvis, bli oppfattet som mangelfull. Pinlig mangelfull, enda det som er fraværende i livet hans ikke er noe han trakter etter. For man skammer seg over å mangle selv det man ikke begjærer, tenker han. Men en annen tanke melder seg også: Blant mennesker som fester lit til ord er ingen påstand om deg selv bortkastet. Og folk tror jo på ord. Det som er sagt, er sant. Han kan med andre ord lyve. Ja, det synes som den eneste muligheten, for å komme fra dette med æren i behold. De andre kan ikke overprøve påstandene. Likevel, lyve. Kan han virkelig det? Når det kommer til stykket, når det blir hans tur, når alle ser på ham?