"Hele tiden er det som om jeg hører mammas hjerte som banker, ned gjennom gulvet hennes. Det er et sunt og friskt hjerte, hun vil leve lenge, kanskje lenger enn meg. Døden er ikke mindre urettferdig enn livet, men man får om ikke annet sin egen jordflekk til evig tid". Peter Venn bor alene i leiligheten under moren, han arbeider som oversetter ved kjøkkenbordet hjemme og går sin faste kveldstur i området rundt skogskirkegården. Han har et rikt indre liv, men det er stakkarslig sparsomt på ytre hendelser. Han kan ta seg i å lengte etter verden der ute, men først må han finne en måte å løsrive seg fra moren. Han føler seg fanget av lydene hennes, væremåten og ikke minst av hennes versjon av farens siste år; faren som gikk inn på det store soverommet da Peter var to år og ble der til han døde fem år senere. Peter har ingen minner om faren, alt han har er et stort savn. Denne fredagen spiser Peter som vanlig kveldsmat hos moren, slik han motvillig har gjort i årevis. Han vet hvilke spørsmål han må stille, men våger han? Og kan han våge å nærme seg noen andre?