Farskipet ble en sensasjon da den ble utgitt i Danmark. I et språk som veksler mellom det ugjennomtrengelige og det gjennomsiktige, detinsisterende og det famlende, har Glenn Bech skrevet en brutal erindringsroman om klasse, kjønn, vold og svikt.«Farskipet er et åpent sår av en bok, full av uro, nerver og raseri, skrevet frem i en hakkete og skakk prosa, full av prikker og streker, linjeskift, anførselstegn, avbrytelser, innskudd, kursiv, utropstegn, parenteser. Først er denne antistilen litt forvirrende, men snart setter den tennene i kjøttet og låser kjevene som en rottweiler. Akkurat dette kunne ikke blitt skrevet på noen annen måte.» Leif Bull, Dagens Næringsliv«Farskipet vender konstant tilbake til fraværet av far, på bearbeidende og flerstemmig vis. Slik skapes et voldsomt emosjonelt trykk. Det hever denne boka over mange av virkelighetsromanene som utgis i dag. Jeg innser hvor sterkt barndommen plager den voksne som skriver, og imponeres av at forfatteren lykkes så godt med å skape et nyansert og reflekterende rom, med plass til andre enn ham selv, i gjendiktningen av viktige hendelser fra oppveksten. Farskipet utmerker seg med en forskende, insisterende stemme og med sine ulike innganger til fortiden.» Astrid Fosvold, Vårt Land«Jeg kan ikke huske å ha lest en mer fandenivoldsk oppvekstroman.» Stein Roll, Adresseavisen (Terningkast 5)«Glenn Bechs språk er fullt av arr fra en rå oppvekst. Men også av kjærlighet. (...) Han skriver med kjærlighet og i dyp sympati med familien han utleverer og flytter bort fra.» Maia Nordsteien Nielsen, Klassekampen«Debuten er full av nøling og stotring, av hull og avbrytelser, av anførselstegn og ellipser. Særlig den første av de i alt tre delene er et nærmest ugjennomtrengelig kaos. Det høres ikke ut som noe som ansporer til leselyst, men tro meg: Den vilt ambisiøse formen gir etter hvert fullkommen mening. Hvordan beskrive et traume man egentlig ikke husker? Jo, ved å la skriften famlende prøve seg frem for på den måten å gjenspeile en erindringsprosess. «Farskipet» (...) satser høyt og lykkes.» Anne Merethe K. Prinos, Aftenposten]]>