Det kom ord i meg som aldri hadde vært der før. Norske ord i en fremmed dialekt; de kom direkte og utildekt. nåde er, gå til den katolske kirken agnus dei Hvordan kunne dette navnet, guds lam, gripe så sterkt tak i tjueåringen som hadde falt ned i en ukjent skog, og ikke hadde hatt noe med en katolsk kirke å gjøre; ja, hvordan kunne dette rare navnet bli viktigere enn penger, studier, kroppen og ønskene i kroppen.» I «et essay i gud» har Wera Sæther skrevet en indre selvbiografi i romans form. En undrende forteller lar et skjult nærvær og fraværet av enkle svar være hovedkarakterer - sammen med og kretsende om romanens jeg. Med åpent blikk for verden, blant hinduer og muslimer, jøder og katolikker, kunstnere, mystikere og aktivister, i Østen og Vesten, vender hun stadig tilbake til et nakent øyeblikk - bestemmende for hvem hun ble og hva hun gjorde. Hun ser, hører, får, rystes, mister og elsker; nåde blir en stein å legge hodet mot. De siste årene har en apokalyptisk følelse slått mot steinen.