Dagbøkene 1996-2018 undersøker skrivingens innerste grunn hos et menneske, og hva som skjer når det hemmelige og private blir en del av den litterære offentlighet. Fortelleren i denne romanen er en bibliotekar som har skrevet dagbøker i 22 år. Han er også en obskur novelleforfatter, uten særlig suksess. Nå bestemmer han seg for å finpusse de mest poetiske partiene fra dagbøkene, til en liten prosa-utgivelse. Men redaktøren vil noe annet: Hvorfor ikke utgi alle dagbøkene, uredigert og usensurert? Fortellerens eks-samboer, eks-kjærester, jobbkolleger, venner, slekt og naboer, er alle utlevert på det groveste i dagbøkene. Disse opptegnelsene er heller ikke skrevet på en slik måte at de innebærer litterær kvalitet. Men redaktøren er sikker i sin sak: Litterær kvalitet spiller ingen rolle lenger, bare evnen til å skape bølger i mediene. Og dette blir et verk på over 13.000 sider; den største romanutgivelsen i norsk litteraturhistorie. Morsomt, aktuelt og tankevekkende fra Kristian Klausen!