Bonjour tristesse - God morgen, vemod er en liten, eksistensiell roman om hvordan alt man gjør påvirker andres liv, og den gjenkjennelige opplevelsen av å bli dratt mellom å ville to helt forskjellige ting samtidig. En moderne klassiker om en ung kvinnes seksuelle frihet og amoralske holdning til livet. Sjarmerende, selvopptatte 17-årlige Cécile tilbringer en lang, tilsynelatende bekymringsløs sommer på Rivieraen med sin far, den unge enkemannen Raymond. Han har med sin siste elskerinne, mens hun møter en ganske pen jusstudent. Da hennes avdøde mors venninne, Anne, dukker opp, endres dynamikken. Det er tydelig at Raymond og Anne har dype følelser for hverandre, og det er mer enn Cécile kan tolerere. Hun pønsker ut en plan. «Alt en sommerbok trenger av letthet, tyngde og avsidesliggende strender.» Sandra Lillebø, Klassekampen «En av det 20. århundres mest kjente bøker.» Aftenposten «En makeløs roman». Linda Boström Knausgård i Dagbladet Françoise Sagan skrev Bonjour tristesse som tenåring, og den kom ut i 1954 da hun var 18 år. Den ble en umiddelbar bestselger. Historien om 17 år gamle Cécile som tilbringer en sommer på Rivieraen sammen med sin far Raymond, ble en internasjonal hit for sin vågale beskrivelse av en utsvevende fransk ung kvinnes tilnærming til livet, og forfatteren ble verdenskjent skandalekjendis. Mest fordi hun skrev så rett frem om en ung jentes seksualitet, men hun fikk også mye omtale for sine mange sportsbiler og mannlige bekjentskaper. Hun var en av disse forfatterne som fikk vel så mye omtale i skandalepressen som i litteraturtidsskriftene, og var like omdiskutert i begge. Sagan skrev 20 romaner etter Bonjour tristesse, men det er den skandaløse debuten som har blitt stående igjen som mesterverket. Boken kom første gang på norsk i 1955, men har ikke vært tilgjengelig på norsk siden billigutgaven i 1962. Denne moderne klassikeren foreligger nå i ny oversettelse av Gøril Eldøen (Kritikerprisen for beste oversettelse 2018 og Bastianprisen i 2020). «En av nittenhundretallets mest berømte debutromaner» Per Hagman i forordet