Vannverk er en hyllest til byen som et levende, pumpende økosystem, organisk som natur, som vannet som surkler i rørene, som blomstene som vokser på balkongen og barnet som vokser i kroppen. Dikt-jeget bor i bykroppen slik barnet bor i dikt-jegets kropp. Vannverk er en ekstremversjon av den sentrallyriske, vitalistiske åren i norsk poesi, en freidig innskrivning i de store (mannlige) nasjonalskadenes univers, og en bejaende innvending mot det fremmedgjorte, modernistiske by-jeget. Her henger jeget sammen med verden helt ned til minste vokal. Alt som kan berøres, besmakes – og alt som er blitt skapt av omsorgsfull velferd, besynges. Og sånn lest er Vannverk en hymne til velferdsstaten, til Gerhardsen-æraen, til dem som bygget fellesskapet, og med politiske stikk til hvordan vi gestalter denne tradisjonen: Vi er ingen selvfølge – men noe som velges, bygges og næres.]]>