Diktene i Ingrid Nielsens tredje diktsamling trekkes mot de små flammene som slår opp litt til siden. Flammene blusser opp som minner, de kan skimtes på en bar gren i november, de viser seg i en gammel veggmosaikk eller i blomster som plutselig kommer til syne, i en stavkirke og i en getto, nå. Dette er dikt der gresset er nytt, selv i september, der en sommerfugl minner om en solbrun mor og der spurvene kommer med en vintergud. Diktene spenner seg ut mellom det som kan ses og det som brått kommer til syne, idet man våkner i snøen eller idet en sandal løsnes fra foten. Og som det heter i samlingens siste dikt, «gledesordene er det du som kan».]]>