«Tekstane blir til minnebilete som held livsformene fast i deira forsvinning, samstundes skapar dei nye suggestive bilete ved å reflektere over deira eigenskapar, utsjånad og omverd. Kvardagslege situasjonsriss blir kombinert med mytologiske og historiske refleksjonar som gjer at rommet ekspanderer. (...) audmjuke, sanselege økopoetiske tekstar som er haldne i ein avdempa, nesten litt tørr tone. Ja, nett det tilbakehaldne gjer at det poetiske potensialet i listene over artsnamn vert ekstra påakta.» Sindre Ekrheim, Stavanger Aftenblad (Terningkast 5)«Torild Wardenærs nye dikt byr på klokskap og melankoli i møte med utrydningstruede arter. (...) Visst kan en samling som Eks jordisk glede dedikerte poesilesere, som nok også vil kunne finne ny kunnskap i Wardenærs samling. Jeg tror på argumentene om at vi for å bevare naturen også må kjenne dens små og store, fjerne og særlig nære bestanddeler; og gjennom Wardenærs dikt veves lavsorter og fuglearter sammen til et større hele.» Carina Elisabeth Beddari, Vinduet«Eks jordisk er en vakker og vemodig diktsamling hvor poesien tildeles fornyet styrke fordi den får en oppgave i naturkrisen: Selv om litteraturen ikke kan løse problemene, kan den i det minste skape økt oppmerksomhet for naturen som er i ferd med å forsvinne. Jeg har stor sans for denne type poetisk aktivisme. Det kommer vi til å trenge mer av fremover. (...) det er dette som er denne bokas unike skjønnhet - den er en redningsoperasjon. Wardenær skaper hybride felt hvor kultur og natur flettes sammen med et slikt felles ærende ...» Kjetil Røed, Krabben, Tidsskrift for poesikritikk«Vekstar som skoddemose og prakthuldrekjuke får i Eks jordisk sine fyrste - og dessverre sikkert også siste - odar, i form av prosanære dikt som gjer rikeleg bruk av biologikunnskapar og botanisk vokabular. (...) Det er ei estetisk oppleving i seg sjølv å lese linjer som «skjermkjuke stormsvale reliktjordbie», og også ei sorgfull ei, kvar gong eg kjem over eit namn eg kjenner att frå barndommen, då mor mi på skogsturar peika ut fuglar, planter og insekt for meg. No er desse gamle kjenningane nesten vekke.» Helene Hovden Hareide, Klassekampen]]>