I sin første diktsamling fokuserer Øivind Hånes på fenomenet lyd. Han lytter til lydene fra musikk, menneskelyder i alle utgaver, lydene fra landskap, dyr, byer, industri - og fra stillheten. Diktene er horisontale og vertikale reiser gjennom kaskader av lyd. Dynamikken strekker seg fra de knapt hørbare bevegelsene i en skogbunn og opp til det massive lydtrykket fra voldsomme maskiner eller frådende natur. Han tar for seg orkestre i alle avskygninger og størrelser, og dveler ved det kanskje mest ensomme og samtidig rikeste av alle instrumenter: menneskestemmen. En språklig reise inn til lydenes begynnelse, som sier noe om at all lyd har samme opphav, og at alle uttrykk streifer en felles kjerne]]>