Hva er luksus? Det enestående, det eksklusive, det dyre, det ekstravagante? Luksusartikler kan defineres som ting som er så attraktive at etterspørselen er stor og tilbudet er lite, og prisen er som regel høyere enn inntekten din tilsier at du har råd til. Typiske eksempler er haute couture-plagg, sjeldne viner, dyre smykker og ditto biler... ting som bare et fåtall er i nærheten av å komme i besittelse av. Men hva skal vi nå med disse tingene? Ifølge den norskættede økonomen og sosiologen Torstein Veblen, som Karl Fredrik Tangen skriver om i dette nummeret av Personae, dreier menneskets drift etter å skaffe seg større og finere ting seg om om å høste ære og oppnå status, for slik å markere avstand til «lavere klasser», samtidig som de samme klassene forsøker å heve seg opp til nettopp dette nivået. «Mote er for Veblen et virkemiddel for å markere frihet fra arbeid,» skriver Tangen. Det er for øvrig interessant å se hvordan svært mange av de tidligere store motehusene, nesten utelukkende - med unntak av noen få som Hermès, som Christer Dynna har vært og besøkt i Paris - er kjøpt opp av store selskaper som LVMH (Moët Hennessy Louis Vuitton) det vil si at svært mye kapital befinner seg på færre hender enn noen gang. Luksussegmentet er smalt, men ettertraktet Erlend Hammer skriver om kodeksen som gjelder for årgangsviner, noe som lett lar seg overføre til moteverdenen de mest eksklusive vinene - eller for den saks skyld plaggene - er ikke for folk flest de har verken penger eller kunnskap nok de færreste er i stand til å gjenkjenne en dyr vin, og sånn er det kanskje også med klær? Hermès har beholdt mye av kunnskapen om håndverket i Frankrike i og med at store deler av produksjonen foregår der, noe man ikke kan si om mange av konkurrentene nesten all produksjon av klær foregår i dag i tredje verden-land, med de konsekvensene dette får for kunnskapen om å produsere klær i Vesten.