Delegering er en sentral del av styringen og organiseringen av offentlig forvaltning. Adgangen til å delegere, samt ansvarsforholdene ved delegering, er klassiske stats- og forvaltningsrettslige problemer, med Grunnloven §§ 3 og 12 samt det man ofte kaller delegeringslæren som utgangspunkt.

I denne boken behandles disse emnene i dybden, og forfatteren drøfter blant annet hvilke typer offentlig virksomhet som delegeringsreglene gjelder for, delegering av saksbehandling og tjenesteytelse, hva som er grunnlaget for delegeringsadgangen til viktige forvaltningsorganer i stat og kommune, hvordan ansvarsforholdene i forvaltningen påvirkes av delegering, og plikten det delegerende organ har til å styre og kontrollere delegaten.

Ekspansjonen og differensieringen av forvaltningen medfører nye utfordringer knyttet til hvordan de mer sammensatte formene for makt som delegering til lavere nivåer skaper, kan kontrolleres og styres på demokratisk måte. Forfatteren påpeker behovet for et mer utfyllende teoretisk rammeverk for å håndtere disse utfordringene, og utvikler et begrep om institusjonell kapasitet. Boken er dermed et allment bidrag til hvordan man kan og dels bør skrive stats- og forvaltningsrett, som har interesse ut over delegeringstematikken.

Boken er særlig aktuell for både statlig og kommunal sektor, domstoler og andre som arbeider med stats- og forvaltningsrettslige problemstillinger. Den beskriver de sentrale rettslige rammene for (om)organiseringen av offentlig sektor, og vil være til hjelp for alle som arbeider med dette.