Den tibetanske dødeboken er blitt en klassiker i Vesten, både blant åndelig søkende mennesker og i akademia, etter at den første engelske oversettelsen kom i 1927. Kanskje bokens popularitet i Vesten kan forklares med menneskets evige fascinasjon for mysteriet rundt død. Dødeboken ser ved første øyekast ut til å ha et svar. Blant tibetanerne er boken brukt som en veiledning som leses for den avdøde i det hinsidige. Temaet er åndelig oppvåkning. Boken beskriver buddhismens grunntanker rundt Bevissthets natur og menneskets indre Vei. I lys av innholdet kan boken derfor leses som en visdomstekst om Livet og indre fordypning. Boken uttrykker seg i en tibetansk-buddhistisk språkdrakt, men peker på evige prinsipper, løst fra tid og kultur. Utgiver og oversetter oversatte Den tibetanske dødeboken første gang i 2000 for Gyldendal forlag. Den nye utgivelsen inneholder en revidert oversettelse, ny innledning samt en kommentar i form av samtaler om innholdet i Dødeboken, samtaler som har foregått i en liten gruppe over 2 år. Denne gruppen har gjennom mange år snakket seg gjennom et utall skrifter fra ulike religiøse og filosofiske tradisjoner. Vigdis Garbarek har skrevet epilog. Hva reiser videre av psykisk materie når vi dør? I hvilken grad påvirker måten vi lever på denne prosessen? Hva slags bilder skaper undertrykket frykt i sinnet? Hva er visjoner av visdom? Dette er noen av spørsmålene som kan være interessante å stille seg når man leser Den tibetanske dødeboken.