I det første større verket om vår idéhistorie er det ideenes norske uttrykk som er sentrale, uansett hvor ideene opprinnelig er kommet fra. Det er norsk tankeliv gjennom 1000 år, ikke landets økonomi eller sosiale strukturer som er tema. Hvordan har kvinner og menn i dette landet, fra vikingtiden til i dag, tenkt om verden, samfunnet og menneskelivet? Hovedtemaet i dette bindet er det nye mediet som ble innført i Norge i middelalderen: skriften. Den bidro til sentralisering av den politiske makten, skapte en lærd elite som behersket dette mediet, og knyttet Norge tettere til Europa. Bindet åpner med en skildring av det gamle norrøne verdensbildet, slik vi møter det blant annet i eddadiktingen, der spenninger og konflikter i vikingtidens samfunn gjenspeiles i dramatiske fortellinger om kamper mellom æser og jotner. I løpet av 1000- og 1100-tallet ble dette verdensbildet fortrengt av det kristne. Men Norge var en utkant ytterst mot storhavet, og landets elite vendte seg mot landene lenger sør for å hente visdom, gode seder og høviskhet. Samtidig tilpasset eliten denne importen til sine egne behov, og det gis en bred omtale av hvordan norsk og fremmed kultur møttes på en rekke forskjellige områder i løpet av middelalderen, og hvordan man søker å formidle tanker, normer og trosforestillinger til resten av befolkningen. Det gjelder teologi, religiøs forkynnelse, etikk og leveregler, lov og rett, statsstyre og samfunnslære . ja, selve oppfatningen av naturen, mennesket og historien. Tidens store stridsspørsmål behandles: kampen mellom kongemakt og kirke, som kommer til uttrykk i verker som Kongespeilet og En tale mot biskopene, og spenningen mellom kongemakt og aristokrati i senmiddelalderens forfatningstenkning. Bindet er utstyrt med rammetekster og illustrasjoner som kaster skrålys inn over hovedfremstillingen.