I 1711 gav Tormod Torfæus ut den aller første norgeshistorien. Verket var skrevet på latin og kommer nå på norsk. Bind 7, det siste bindet, fremstiller utviklingen i Norge etter kong Sverre Sigurdssons død, Sverreættens etablering og hvordan kampen mellom birkebeinere og baglere fortsetter. Lite kjente, men dramatiske forhold i kampen om makten beskrives. Det samme gjelder også kirkens rolle. Vi kommer tett på fremveksten av den unge kong Håkon Håkonsson og hans oppbygning av Noregsveldet og hans ekspansjonistiske politikk. Interessant lys kastes over hans kontakt med andre europeiske fyrstehus. Pavens forespørsel om norsk deltakelse i et korstog og at Norge skulle ha en spesiell rolle for å forsvare Vatikanet, skildres. I Norge spiller kampen mellom Håkon og hans svigerfar, hertug Skule, en sentral rolle. Islands innlemming i Norge i 1262–64 får en detaljrik belysning, og Torfæus integrerer Islands historie i det norske kongedømmets historie. Det legges stor vekt på få fram hva Håkons sønn, Magnus Lagabøte, betydde for Noregsveldet og utviklingen av lovverket i Norge og på Island. En rekke lover som forteller om relasjonene mellom borgerne og forholdet til utenlandske makter, legges fram. En del av disse lovene har tidligere ikke vært oversatt til moderne norsk. Tormod Torfæus (1636–1719) ble født på Island, tok sin utdanning ved Universitetet i København og tilbrakte mesteparten av livet på Karmøy i Norge. I sin samtid og lenge etterpå var han betraktet som en stor autoritet, også utenfor Skandinavia. I dag leser vi hans verk med nye øyne, og noen av teoriene er forlatt. Men hans levende fremstilling og åpne forskersinn åpner veien inn til norsk historie som lenge har vært utilgjengelig.