Både arbeiderbevegelsen og kirken har i høy grad vært med på å forme det moderne norske samfunnet. Forholdet mellom dem var ofte anstrengt - til dels fiendtlig - i årtiene før andre verdenskrig. Under og etter krigen var det mange som drømte om å starte på ny frisk, med okkupasjonstidens opplevelser av fellesskap og samarbeid som grunnlag. Denne boka utforsker hvordan det gikk med disse drømmene. Ulike ambisjoner for det gode samfunnet tørnet sammen, og det ble etablert fronter og samarbeidslinjer som har preget norsk samfunnsliv langt inn i det 21. århundre. Mange spørsmål stod åpne på 1940- og 1950-tallet. Hvordan skulle Arbeiderpartiet, med flertall på Stortinget, i praksis håndtere statskirken? Skulle den gis større selvstendighet, eller skulle den snarere brukes som et middel til å holde folks uberegnelige religiøse tilbøyeligheter under en viss kontroll? Kunne kirken fungere som en statsmaktens samvittighet? Arbeiderpartiets velferdsstatsprosjekt - var det noe alle måtte heie på, eller bar det også i seg en betenkelig totalitær tendens? Disse spørsmålene er ikke systematisk undersøkt i full bredde tidligere, og denne framstillingen bygger på nye kildestudier. Boka dekker en sentral del av nyere norsk historie, og er nødvendig lesning for alle som vil forstå hvordan religion er blitt behandlet politisk og hvilken rolle Den norske kirke spiller i dagens samfunnsliv.