En tredjedel av verket behandlet Tiberius' regjering (14¿37 e.Kr.), en tredjedel Caligula og Claudius (37¿54) og en tredjedel Nero (54¿68). Årbøkene er det siste av Tacitus¿ skrifter (sannsynligvis skrevet etter år 115). Verket bestod opprinnelig av 18 (eller muligens 16) bøker; av dem er 8 helt og 4 delvis bevart. Tacitus viser seg her som en ypperlig skribent. Hans knappe og poengterte, sterkt personlige stil og hans evne til inntrengende psykologisk personkarakteristikk er enestående for romersk historieskrivning. Tacitus¿ pessimistiske syn på de historiske personer han skildrer, har farget ettertidens oppfatning av dem. Tacitus' programerklæring er å behandle den eldste keisertid «uten vrede og sympati» (sine ira et studio), men sjelden ser man i antikk historieskrivning en mer personlig farget fremstilling. Blottstilling av «vikarierende motiver» er en høyt oppdrevet kunst hos Tacitus. Renkespill og onde hensikter aner han også der hans kilder tier. I hele verket merkes en underliggende smerte over tapet av republikkens frihet. På denne måten er Tacitus en arvtager av den intellektuelle opposisjon mot keiserstyret i det første hundreåret av vår tidsregning.]]>