I denne boken kaller jeg dette for bevissthetens egen teknologi. Med det mener jeg at det er en teknologi som ikke er forankret i det materielle, i materien, men i bevisstheten selv. Ved å inneholde en farge som ikke finnes i regnbuen, magenta, er ikke vår bevissthet et rent skyggebilde av fysikkens bølgelengder. Hvorfor skaper to farger symmetrisk rundt grønt ikke grønt, men magenta. Grønt og magenta er komplementærfarger og sammen blir de hvitt lys, eller sagt på en annen måte; rødt, grønt og blått blir hvitt lys, som igjen er kjernen i dataskjermens RGB-teknologi. Skrur vi av den grønne lyscellen på dataskjermen får vi magenta, der det etter modellen for hvordan fargen gul oppfører seg, burde vært grønt. Vi har en del krukker foran oss. Vi kan ikke differensiere og bare løfte krukkene som er satt sammen av to farger symmetrisk rundt gul, for vi vil løfte alle de gule krukken, men vi kan differensiere når det kommer til grønt, for den fargen heter magenta, og vi kan løfte de magenta krukkene og la de grønne stå igjen. Vår subjektivitet får fysiske konsekvenser. Dette er noe en datamaskin aldri kan lære av seg selv, vi må fortelle den det! Det finnes altså ingen motiverende faktor i den fysiske verden som skulle tilsi eksistensen av magenta. Vi kan si at regnbuen er fysisk betinget, men ikke magenta, fordi magenta er bevissthetens egen teknologi, fargen finnes ikke i regnbuen. Det er slik vi bryter ut av naturen, det er slik vi bryter naturlover, det er slik den frie viljen synliggjøres. Ja, denne diskusjonen om magenta skulle ikke ha forekommet. Bevisstheten har sin egen teknologi, hevet over det materielle. Vi responderer altså utad med noe som ikke finnes i naturlovene, noe ikke-materielt projiseres tilbake på verden… vi løfter den magenta krukken!]]>