Jean-Jacques Rousseau (1712-78) representerer mer enn noen annen den følsomhetens epoke som sprang ut av opplysningstiden og førte frem til romantikken. Sitt «gjennombrudd» fikk han med «Avhandling om videnskap og kunst» (1750), et svarskrift på en prisoppgave utlyst av Akademiet i Dijon. Tre år senere satte Akademiet opp en ny prisoppgave, som Rousseau besvarte med «Om ulikheten mellom menneskene ¿ dens opprinnelse og grunnlag». Denne revolusjonære avhandlingen vakte oppsikt, for Rousseau gikk her lenge ri sin samfunnskritikk enn noen av tidens filosofer. Han fremstår her som den første kritiker av moderniteten, og deri ligger hans aktualitet.]]>