Der tidligere forskning har lagt vekt på betydningen av teologiske og kirkerettslige kilder til religionspolitikken på 1800-tallet, viser denne boka hvordan den statsrettslige tenkningen om religion fra ca. 1770 spilte en vesentlig rolle for de religionspolitiske veivalgene som ble tatt i denne tidsperioden.

Med utgangspunkt i en nærlesning av danske og norske jurister og teologer, analyser av de mange grunnlovsutkastene som forelå på Eidsvoll i 1814, og en gjennomgang av sentrale begreper som «kristelig stat» og «herskende religion», foretar boken en idehistorisk orientert analyse av norsk religionspolitikk på 1800-tallet. Analysen viser at statsrettslige teorier og begreper om forholdet mellom religion, kirke og stat utgjorde en sentral faktor i utformingen av religionspolitikken i Norge.