Odd Børretzen har med alle sine bøker, plater og kåserier gledet mange lesere og lyttere. Med sitt skråblikk på Norge og nordmenn har han oppnådd en spesiell posisjon. I denne boken ser han seg tilbake og gjør seg noen tanker om havet, døden og kjærligheten. I samtale med Niels Christian Geelmuyden berøres temaer som samliv og flukt, sjenanse, oppvekst, skjeggvekst, beruselse, feighet, melankoli, seksualitet og gleden forbundet med å seile sin egen sjø. På gyngende grunn er blitt en uforutsigbar og morsom bok, spekket av springende refleksjoner omkring hva det vil si å være menneske. – Jeg har naturligvis aldri vært så snill som jeg selv tror. Ofte opptrer jeg feigt, og så tror jeg at det er snillhet. Mange mennesker har det slik. De tror de er snille når de er unnvikende. Som påpekt i sangen ”Snill”, skulle jeg gjerne vært sjoflere overfor en del moralister og maktpersoner ... Det hender jeg blir såpass forarget at jeg får lyst til å ta igjen. ... I det hele tatt er det ofte velsignet behagelig å være skrivende. Man er i en gunstig situasjon hvis man kan uttrykke seg, og samtidig har et marked som er villig til å bruke uttrykkene.]]>