Edward Said (1935-2003) er kjent som kulturteoretiker og forfatter av bl.a. Orientalismen. Men han var også mangeårig musikkritiker og selv en habil (amatør-) musiker. Fra 1986 var han fast musikkskribent i The Nation. Musikalske betraktninger utkom i 1991. Boken handler om musikerens rolle, og vektlegger utøverens utsatte posisjon. Said ser på forholdet mellom musikk- og idrettsprestasjoner, mellom kontemplasjon og opptreden og mellom utøver og publikum. Her er en rekke noteeksempler fra Beethoven til Boulez. Forfatteren skriver følsomt om forholdet mellom tekst og tolkning (partitur, notasjon, transkripsjon og interpretasjon) og mellom amatør og profesjonell. Rollen til den legendariske pianisten Glenn Gould, de "sære" konsertopptredenene hans, og tilbaketrekningen fra det offentlige, blir inngående drøftet. Said er heller ikke redd for forslitte temaer som innhold/form og politikk/kunst, og evner å gi dem ny og frisk aktualitet. Han har en mening om Wagners programmatiske musikk, Paul de Mans antatte fascisme-sympatier og Rushdies provokative romaner. Og tanker om Adornos kulturteori. Men fremfor alt kritiserer Said europeernes eurosentrisme, i musikken så vel som i musikkritikken. Musikk en mulighet for dialog. Derfor gjør han oss også kjent med kvalitetene hos den arabiske sangeren Umm Kathoum.