«[…] gjennomgangen av de ‘ideologikritiske’ lesningene av forfatterskapet er uhyre interessant, og verdt boken i seg selv. […] Man trenger ikke kjøpe alle Dingstads skråsikre konklusjoner for å ha glede av denne boken.»

- Knut Hoem, NRK

«Lenge synes det å ha vært en allmenn oppfatning at Hamsun er en så eksepsjonell storhet at det han har sagt og ment om kultur og politikk, er for bagateller å regne, målt mot magien i det litterære. I Ståle Dingstads siste bok Knut Hamsun og det norske holocaust er all tvil ryddet til side. Her er Hamsun verken en eksepsjonell storhet eller en forfatter som kan skilles fra sitt verk. De reaksjonære og antisemittiske innslagene er ikke bortforklart eller redusert til bagateller. Boken er stort anlagt. På om lag 500 sider tematiseres Hamsuns antisemittisme. Den etterspørres i hele det litterære universet og historiseres ved ulike kontekstualiseringer. Aldri før har Hamsuns antisemittisme vært gjenstand for en tilsvarende omfattende undersøkelse. Dette er en viktig bok, ikke minst fordi den så tydelig og direkte utfordrer sentrale deler av Hamsun-forskningen og fordi den angriper idylliseringen og ikoniseringen av Hamsun.»

- Jan-Erik Ebbestad Hansen, Agora

«Forfatteren ble innledningsvis forsøkt vingeklippet, og da det ikke hjalp, forsøkt avfeid med at han slo inn åpne dører. Men nei. Ståle Dingstad slår ikke inn åpne dører. Han åpner dører som har vært behørig lukket. […] Ved henvisninger til selve diktverket dokumenterer Ståle Dingstad at Hamsuns person og hans verk ikke kan skilles, at hans skrevne ord gjennom et langt forfatterliv var blant premissleverandørene for holocaust i Norge. Allerede i 1925 slår Hamsun fast i brevs form at jøden må ut av det norske riket. Derfor må også Hamsuns virksomhet ‘skrives inn i den samfunnsmessige konteksten som gjorde folkemordet på jødene mulig’. […] Med nitid kildegransking viser Dingstad at nobel pris-mottakeren og nazisten var en og samme person. Hamsuns essays, reisebrev og romaner er entydige: Om det så er Amerikas svarte eller Norges samer, så representerer de noe negativt og gjenkjennes på de negative karakteristikker han klistrer på dem, og når det kommer til Europas jøder, brukte Hamsun ‘hele sin opparbeidede autoritet til å fremme et hat (…) som for dem ble katastrofalt’. Som Dingstad mot bokens slutt skriver: ‘Dette betyr slutten på Hamsun slik vi kjenner ham’.»

- Fartein Horgar, Legekunsten