I Kari Steihaugs kunst får det oversette spille hovedrollen. Det som er blitt satt til side, det ufullendte og det slitte, blir omsorgsfullt gitt en plass i lyset. Blant materialene Steihaug jobber med, er utslitte ullplagg, avlagte ullpledd, uferdige strikketøy eller glassbiter funnet på stranden. Hun tar dem opp, eller henter dem frem, arkiverer dem og setter dem i nye sammenhenger. Ved å omfavne det uperfekte blir arbeidene en motvekt til vår tids galopperende forbrukskultur. Steihaug bruker teknikker som strikking, stopping, tufting og hekling, hun rekker opp plagg, tegner eller skriver med tråden og lar den bukte seg i nye retninger. I arbeidene hennes får funnet materiale ny verdi og utvidet betydning. Det blir tydelig for oss at dette materialet bærer på mangslungne fortellinger om levd liv: om kjærlighet, tap og lidenskap. Kanskje forteller det om troen på en ny begynnelse, et brått skifte i livet eller ønsket om å holde noen varm. Arbeidene åpner opp rom vi kan fordype oss i, de fremkaller assosiasjoner og minner. De gjør at tiden åpner seg; at vi husker ting vi hadde glemt. Steihaugs blikk på det som gjerne regnes som verdiløst i vår kultur, smitter over på oss; hun får oss til å se med nye øyne på det som er rundt oss i hverdagen. Boka er rikt illustrerte og samler 25 års virke. Poesi og prosa gir ulike innganger til Steihaugs kunstnerskap og tegner opp linjer i en mangfoldig og rik praksis. Nina M. Schjønsby, redaktør