Marcel Proust (1871-1922) er mest kjent for sitt forhold til tid. Denne boka handler om hvordan tanken antar rommets form i På sporet av den tapte tid, det vil si hvordan romanens hovedperson, Marcel, tilegner seg romlig forståelse, og hvordan forfatteren Proust konstruerer skjønnlitterær romlighet. Proust romlighet fremstillinger knytter hele tiden sammen fysiske, sosiale og mentale romforhold, nærværende så vel som erindrede. Slik oppstår det intrikate nettverk av romlige analogier og korrespondanser som tilfører romanverket litterær kompleksitet og betydning.