Boken om estlender og norsk statsborger Lepsons liv har en original tilblivelseshistorie. Den kom ut på morsmålet hans i 2011 og foreligger nå på norsk - oversatt og nedtegnet med penn og blekk av hovedpersonen, med Nils P. Vigerstøl som redaktør. Innholdet er et vell av opplevelser, iakttakelser og tanker, her foreligger et livsløp som tar oss med på et førtitalls fartøy verden rundt - alt fra dampskip til seilskuter og i tillegg de nymotens båtene som Lepson prøvekjørte på det mest hasardiøse da han var ansatt hos Fjordplast på 60-tallet. Sentralt i historien står Lepsons opplevelser som flyktning. Han var nesten ti år gammel da familien med nød og neppe kom seg sjøveien til Sverige i 1944. Der ble en tilværelse fra hånd til munn toppet med et opphold på asylmottak. Situasjonen ble så uholdbarat de flyktet videre til USA, hvor forfatterens familie på estlandssiden er blitt værende. Men den unge Ants ville ut og førte en omfattende sjømannstilværelse som statstløst individ før han nærmest tilfeldig fikk oppholdstillatelse i Norge. Boken er en beretning om vennskap, men særlig om familie. Båndene over Atlanteren er stadig like sterke, og leseren blir godt kjent med familien i Sandvigen. Så hva med Estland? Spørsmålet stilles med rette her, for det sniker seg inn noe sårt og varsomt de gangene Lepson som godt voksen nærmer seg dette estnisk-tyske-russiske landet. Et unntak er den ulovlige landgangen som han i sin tid gjennomførte assistert av journalist Haugaas og fotograf Holand. Det gikk nesten galt. Slike nesten-galt-hendinger kryr det av i boken. Man må undre seg over at den åtti år gamle mannen lever i beste velgående. Og tillate seg å misunne ham hans gode hukommelse. Etter hvert går sammenhengen opp for leseren - ikke bare at forfatteren er en eminent tegner, men også at det er der han har sjelen sin: i seilskutene.