Denne betydningsfulle epistelen ble åpenbart av ­Bahá’u’lláh, bahá’í-troens grunnlegger (1817–1892), i hans siste leveår. Den er stilet til Shaykh ­Muhammad­-Taqí – kjent som Áqá Najafí, en sønn av Shaykh Muhammad-­Báqir som ble stigmatisert av Bahá’u’lláh som «Ulv». Etter at hans far døde i 1883, etterfulgte Áqá Najafí ham som en ledende mujtahid i ­Isfahán. Han var en erkefiende og innbitt motstander av Bahá’u’lláhs Sak, en grusom og ondsinnet geistlig og gjorde seg rettmessig fortjent til tittelen «Ulvens sønn». I sine yngre dager samarbeidet han med sin far om fremgangsmåter for å ta livet av baha'iene. Da han hadde tiltrådt sin stilling, var det på hans oppfordring og direkte ordrer at de store tumultene mot baha'iene fant sted i Isfahán og i nabo-områdene. Det var på hans ordre at mange troende ble drept, og i 1903 var han hovedanstifteren bak omveltningene i Yazd, den blodigste massakren av baha'iene siden blodbadet i Tihrán i 1852. Det var til en slik mann, som begikk de mest grufulle forbrytelser mot Bahá’u’lláhs tilhengere i Persia, at han stilet denne vektige epistelen. Et påfallende trekk gjennom hele epistelen er Bahá'u'lláhs kjærlige formaninger. Det finnes ingen hevn i Guds domene. Til tross for at han henvender seg til en av sine bitreste fiender, er Guds kjærlige medfølelse tydelig til stede. Samtidig som han forbanner hans onde handlinger, ber Bahá’u’lláh om at han vil endre sin atferd. Mens han noen ganger kan virke vred, er han aldri hevngjerrig i sine kommentarer. Mens han fordømmer hans renkespill, er han aldri ekstrem i sine uttalelser. Hans saklige fremstilling av sin lære, hans klare beskrivelse av omstendighetene rundt hans åpenbaring, hans dype argumenter som fremsetter bevisene på gyldigheten av hans oppgave, hans utfordrende bemerkninger rettet til sine motstandere er alle vevd inn i passasjer som gjenspeiler hans medfølelse, hans opphøyede råd og hans grenseløse kjærlighet til sine tjenere, enten de er venn eller fiende.