Josefine så utover det speilblanke vannet, der hun satt i båten som førte henne fort innover den lange fjorden. Magien lå i vannet, her hun så hvordan sommerfuglene steg opp av det, og laget sin egen dans. Josefine fulgte de dansende sommerfuglene fremover her de tok henne med inn i sommernattens hete. Bli hos meg, ikke reis i fra meg. For jeg elsker deg så høyt! Kom og dans med meg i natt! La natten være vår! Dans med meg til solen våkner opp!Hun tok på seg sin nye kjolen, og visste at hun var en del av denne flotte kjolen som var fylt med blomster. Her den blå sommerfuglen var den som visste henne veien igjennom sommerengen sitt vakre landskap. «Du må søke etter denne øya og etter han! Du har en fysisk binding til han og derfor er du den eneste som kan redde han. Han elsker deg så utrolig høyt. Ikke glem dette budskapet som jeg kom inn til deg med her på denne natten som lyset sin kraft er så sterk på jorden. For det gjelder liv eller død! Aske eller ild for deg Josefine!» Det var som det gikk frysebyger igjennom henne av disse ordene som denne enhjørningen hadde kommet inn til henne med. Hun så hvordan det sterke lyset bare plutselig var blitt helt borte igjen! Hun så at det var blitt til en ildkule som forsvant fort av sted, tilbake til der den hadde kommet i fra. Josefine klarte ikke å puste der hun lå, for hun forstod at det var et viktig budskap som enhjørningen hadde kommet inn til henne med.