Ingen annen enkeltbok har satt større spor etter seg i den nyeste franske poesien enn Olivier Cadiots L'Art poétic' (1988). Poeter som Nathalie Quintane, Christophe Tarkos, Pierre Alferi, Pascalle Monnière, delvis Emmanuel Hocquard og en rekke yngre poeter, skriver alle i forlengelsen av denne boken, som var Cadiots første og som umiddelbart brakte ham stor anerkjennelse. Når den ble så epokegjørende var det først og fremst fordi den viste en vei ut av 1970- og 1980-tallets poésie blanche. Denne retningen, hvis sentrale skikkelser var Roger Giroux, Anne-Marie Albiach, Claude Royet-Journoud og Jean Daive, utforsket negativiteten, fraværet og det uttrykksløse språket. Cadiot, som er full av beundring for denne måten å skrive på, er på sin side mer opptatt av det affirmative og konstruktive, illustrert blant annet i Futur, ancien, fugitif (1993) med en henvisning til Robinson Crusoe som bygger opp sin tilværelse ved å tenke ut enkle systemer. Mens man tidligere hadde lagt vekt på strengheten, bringer Cadiot inn humor, ordleker, muntlighet og løsluppenhet. Fra og med L'Art poétic' er ikke lenger dvelingen og tausheten den franske poesiens fremste kjennetegn hans bøker søker snarere å utforske hva fart og et til tider fyrverkeripreget språk kan utrette. Cadiot bringer ordene tilbake til en tilstand av barnlig uskyld, en språkets elementære tilstand, der setningene blir synlige i sin tilblivelse. L'Art poétic' er et på mange måter idiomatisk verk, og skulle derfor i utgangspunktet være umulig å oversette. Men selv om enkelte av de språklige poengene vanskelig lar seg overføre, er bokens poetiske karakter så sterk at tekstene fungerer utmerket på norsk.