Boken er ment som bidrag til den sosialpedagogiske diskursen spesielt, og den pedagogiske diskursen generelt. Dannelsesbegrepet har fått en renessanse de siste årene. Mathiesen ønsker å vise at sosialpedagogikken har sin dannelsesfilosofi. Lykurg, Platon og Aristoteles presenteres som sosialpedagogikkens forfedre, og som inspirasjonskilde for sosialpedagogikkens første talsmenn i Tyskland. Karl Mager, Friedrich Diesterweg og Paul Natorp anses å være blant de første. Boken tar utgangspunkt i nyere tids forståelse av uttrykket sosialpedagogikk. Her stilles blant annet spørsmålet om sosialpedagogikk betyr styring av individet. Sammen med oppfatningen om at sosialpedagogikk eksisterer i en moderat og en autoritær variant, viser Mathiesen at dette aktualiserer viktige problemstillinger i pedagogisk filosofi. Med et kapittel om dannelsesbegrepet utgjør bokens første kapitler en referanseramme som kan leses inn i presentasjonen av sosialpedagogikkens dannelsesfilosofi. I bokens siste kapittel presenteres Paul Natorp. I hans dannelsesfilosofi belyses noen av de spørsmålene og problemstillingene som stilles i de foregående kapitlene. Boken hører til i kategorien pedagogisk filosofi/pedagogisk idéhistorie. Den er relevant for pedagogikkstudiene ved høgskoler og universitet.