De politiske konsekvensene av den tragiske ulykken i Kings Bay-gruven 5. november 1962 var at Arbeiderpartiet høsten 1963 måtte overlate regjeringsmakten til den borgerlige opposisjonen for en måned. Men på en mesterlig måte klarte de å finne troverdige syndebukker slik at de samme høst fikk makten tilbake: Den første var driftsstyrer Einar Grimsmo som ledet gruvedriften i Kings Bay. Den andre var industriminister Kjell Holler som fikk sparken i Gerhardsens regjering før den selv måtte gå av, og ble erstattet av Trygve Lie. Den tredje var byråsjef Harry Lindstrøm i Industridepartementets bergavdeling som fikk en skandaløst dårlig behandling - et justismord ble begått. Per Olav Reinton dokumenterer at styreleder Hilmar Reksten i Store Norske Spitsbergen Kullkompagnie, en konkurrent til det statlige Kings Bay-selskapet, var selve trollet i fossen i den politiske Kings Bay-saken. Sammen med sin venn fra London-tiden, Trygve Lie, spilte han sine kort så godt at vi fikk regjeringskrise i Stortinget. Hilmar Reksten satt nemlig på en rapport om forholdene i Kings Bay-gruvene som han selv hadde bestilt. Denne rapporten hadde han liggende i sitt arkivskap. Han påsto imidlertid i 1963 at han hadde sendt den til Industridepartementet, noe han ikke hadde. Det var dette som var bakgrunnen for mistillitsforslaget i Stortinget: Opposisjonen hevdet at regjeringen ikke hadde gjort dem kjent med en rapport som regjeringen aldri hadde mottatt.