Boka behandler viktige begivenheter og hovedtrekk ved norsk rovdyrpolitikk og -forvaltning fra undertegnelsen av Bernkonvensjonen i 1979 til dagens situasjon. Forfatteren har lagt særlig vekt på å vise hvordan Bernkonvensjonen med hensikt har blitt feiltolket for å underbygge forsøkene på å gjøre oppbyggingen av nasjonale, levedyktige bestander av alle de fire store rovdyrartene i vårt land til mål for politikken. At dette prosjektet har lykkes i så stor grad som tilfelle er, forklares med samrøre mellom det statlige miljøbyråkratiet og miljøvernorganisasjonene, ikke minst som følge av at organisasjonene tjente som rekrutteringsbase for både departement og direktorat under den sterkeste vekstperioden på åtti- og nittitallet. De alt for nære bånd mellom forskning og forvaltning spilte også inn. Boka inneholder også hittil upublisert korrespondanse med generalsekretæren i Europarådets miljøvernavdeling vedrørende Norges forpliktelser etter Bernkonvensjonen.