Mona Mahmudnizhad (1965-1983) var en ung jente i videre.gående skole i den iranske byen Shíráz. På slutten av 1982 var hun en av et titalls bahá'íer som ble fengslet på grunn av sin tro. De utholdt månedsvis med utskjelling, forhør og tortur mens de islamske dommerne og revolusjonsvaktene .forsøkte å tvinge dem til å fornekte sin religion. Alle avslo, og ti av kvinnene, inkludert Mona, ble i hemmelighet dømt til døden ved henging den 18. juni 1983. I et siste forsøk på å bryte ned viljen deres, henrettet myndighetene kvinnene én etter én mens de andre ble tvunget til å se på. Mona ba om å få bli det siste offeret, slik at hun kunne be om styrke for hver av de andre som ble hengt før henne. Da hennes tur kom, kysset hun repet og la det rundt sin egen hals. «Mor, om jeg visste at for hvert år jeg oppholder meg i fengsel blir om så bare noen få mennesker bahá'íer, da ville jeg ønske at jeg kunne oppholde meg hundre tusen år i fengsel. Og hvis jeg visste at på grunn av henrettelsen min vil alle ungdommer i verden reise seg, holde hverandre i hendene i tjeneste for menneskeheten, bli uselviske, lære verden om bahá'í-idealene og dele litteraturen, at de virkelig ville forsøke å bevege verden, så ville jeg bønnfalle Bahá'u'lláh om å gi meg 100 000 liv å ofre på hans sti.»